Kule
Alle mikrofoner har en bestemt retningskarakteristikk. Retningskarakteristikk er et utrykk for hvordan mikrofonen registrerer trykkvariasjoner (lyd) fra forskjellige retninger. Enkelte mikrofoner registrerer lyd like godt uansett hvilken retning lyden kommer fra og man trenger ikke å peke mikrofonen mot lydkilden, siden den "hører" likegodt i alle retninger. Dette kalles kulekarakteristikk. Det engelske begrep for kulekarakteristikk er omni. Omni er avledet av det latinske begrepet omnis og betyr noe sånt som "alle". Kulekarakteristikk beskrives med følgende grafiske figur.

Fig. 4: Kulekarakteristikk.

Den røde prikken i midten av figuren er mikrofonens membran og mikrofonens følsomhet er lik i alle retninger i forhold til membranens posisjon.


Kardoide
Noen mikrofoner er retningsbestemte og registrerer lyd fra bestemte retninger. Dette kalles kardoidekarakteristikk fordi retningskarakteristikken har form som et hjerte (kardio).

Fig. 5: Kardoidekarakteristikk.

Mikrofonen er tenkt plassers i forhold til figuren på følgende vis.

Fig. 6: Kardoidekarakteristikk med mikrofon.

En mikrofon med kardoidekarakteristikk er lite følsom for lyd og lufttrykksvariasjon bakfra. En mikrofon med denne karakteristikken benyttes hvis man ønsker separasjon, dvs. minst mulig lyd fra andre lydkilder enn den som mikrofonen er rettet mot. For eksempel i en innspillingssituasjon hvor flere musikere spiller samtidig i nærheten av hverandre eller når man benytter flere mikrofoner på samme instrument, f.eks. ved opptak av trommesett.

Det at mikrofoner har ulik karakteristikk gjør dem egnet til forskjellige oppgaver. Mikrofoner med kulekarakteristikk har som oftest en mer naturlig klang enn mikrofoner med kardoidekarakteristikk da lyd fra forskjellige retninger gjengis uten farging og endring av frekvensspekter. Til og med i opptakssituasjoner hvor separasjon er viktig vil man av og til foretrekke mikrofoner med kulekarakteristikk da disse gir et mer naturlig resultat som følge av at lyd fra alle retninger gjengis med riktig frekvensspekter i motsetning til ved bruk av mikrofoner med kardoidekarakteristikk hvor lyd fra andre retninger ikke gjengis like godt. Kardoidekarakteristikk gir mindre problemer med feedback i en konsertlyd sammenheng enn kulekarakteristikk, og det benyttes derfor i PA sammenheng stort sett, ja nesten uten unntak, kardoidemikrofoner. Kulemikrofoner er lite, nærmest uegnet til konsertlyd, pga feedback problemer. Mikrofoner med kulekarakteristikk brukes mye til opptak, ikke minst ved stereoopptak hvor det kun benyttes to mikrofoner.

Det finnes flere karakteristikker, f.eks. åttetall, superkardoide og hyperkardoide, men vi skal ikke gå nærmere inn på disse i denne sammenhengen. De fleste mikrofoner har en type karakteristikk men, på enkelte kan faktisk velge, slik som på denne.

Fig. 7: Neuman 170R. Mikrofon med valgbar karakteristikk.


Nærtaleeffekten
Mikrofoner med kardoide og åttetallskarakteristikk har noe man kaller nærtaleeffekt. Dette er en forsterkning av lave frekvenser (bass) når lydkilden er nær mikrofonen. Dette skyldes mikrofonenes konstruksjon. Vi skal i denne sammenhengen ikke gå noe videre inn på hvordan dette oppstår annet enn å konstatere at denne effekten inntreffer når avstanden mellom lydkilden og mikrofonen er et par, tre centimeter eller mindre og at den utnyttes av mange vokalister for å få en stor, fyldig stemme. Mikrofoner med kulekarakteristikk har ikke nærtaleeffekten.