Skip to content

musikkteknologi.no

Increase font size  Decrease font size  Default font size 
Du er her:    Forside arrow Artikler arrow Musikkteknologi - endelig skolemoden?
EnglishFrenchGermanNorwegianPolishRussianSpanish

Online

Ingen
Musikkteknologi - endelig skolemoden? Skriv ut E-post
mandag 13. november 2006
Artikkeloversikt
Musikkteknologi - endelig skolemoden?
Programvare
Drill og øvingsprogrammer
Fleksible programmer
Simulasjonsprogrammer
Pedagogiske grunnsyn
Implementering
Verktøy og produkt
Litteratur
Kan vi nå omsider henge musikkteknologien i skapet sammen med de andre forkastede keiserklærne eller har musikkteknologien endelig kvittet seg med barnesykdommene og lært å oppføre seg på en måte som gjør at vi kan slippe den inn i undervisningssituasjonen? Er musikkteknologi svaret på enhver metodisk utfordring eller nok et barn av ren kommersialisme? Musikkteknologi er ingen vidundermedisin som fjerner plakk, urenheter, mistrivsel og mangel på motivasjon men, musikkteknologien kan bidra til å vitalisere musikkundervisningen. I denne artikkelserien skal vi se på musikkteknologiens mange muligheter og hvordan vi kan implementere disse i undervisningssituasjonen.

 

Faget musikkteknologi
Musikkteknologi omtales ofte som et nytt fenomen og som et motefag, men er det egentlig så veldig nytt? Dette kommer an på hva man definerer som musikkteknologi. Det var vitterlig nyskapende musikkteknologi den dagen noen strakk et skinn over noe, eller formet en pinne eller en stein med tanke på at det skulle få en bestemt klanglig egenskap. Dette var også musikkteknologi, i sin samtid. Eller hva med orgelbyggerne som på 1500 tallet prøvde å realisere drømmen om et instrument som kunne skifte lyd, og som ved å forme orgelpiper simulerte lyden av fioliner, fløyter, trompeter og menneskeliknende lyder. Dette er jo rimelig avanserte greier selv i dag, og man kan bare tenke seg hvor avanserte disse instrumentene måtte ha framstått som i sin samtid.

 

 orgelpiper
 Fig.1: Orgelpiper
(http://www.st-giles-church.org)

 

Musikkteknologi har som mye ny teknologi vært møtt med en viss skepsis, og man kan si en sunn skepsis. For eksempel vakte det reaksjoner når Bob Dylan plukket opp el.gitaren. På den tida, for omkring 50 år siden var el.gitar det nyeste nye innen musikkteknologi. Elektriske instrumenter var den tidas fremste musikkteknologiske verktøy. Det var nytt, det var spennende og når Bob Dylan plukket opp el.gitaren for første gang var det flere som mente at dette kom til å ødelegge det kunstneriske uttrykket eller at det ville til å ta "sjelen ut av musikken". I dag vil kanskje en slik diskusjon få mange til å dra på smilebåndet. Kan man virkelig hevde at el.gitaren ødela Bob Dylans kunstneriske uttrykk? Kanskje ikke men, man kan hevde at den var en endring eller forandring i hans uttrykk og et bidrag til hans kunstneriske utvikling. Dagens el.gitarister betrakter nok sjelden el-gitaren som et musikkteknologisk verktøy. Heller tvert imot. Det er vel heller blitt et godt, gammelt og tradisjonsrikt instrument. Du verden så fort et instrument kan bli legendarisk!

 

 

bob_dylan
 
 Fig.2: Bob Dylan 
(http://www.foogle.biz/
bob_dylan_zimmerman/
dylan_bob_2.jpg)

En av dagens definisjoner av musikkteknologiske verktøy er at instrumentene genererer lyd elektronisk. Enkelte kaller dette for elektrofoner. Ved Norges Musikkhøgskole har man et elektrofonistudio, hvor elektrofonene "bor" og hvor de lager sine lyder. I dag involverer også musikkteknologi som oftest digitalteknikk og bruk av datamaskiner. Det ligger på en måte i selve begrepet musikkteknologi at det skal være moderne og nyskapende og at det skal ha nyhetens interesse. Er det musikkteknologi så er det noe nytt noe.

Dagens musikkteknologiske verktøy har muliggjort en kortere vei fra musikalsk ide til klingende representasjon. Man kan eksperimentere med komposisjon uten å ha tilgang til musikere. Man trenger ikke å ta veien om musikerne for å realisere musikken. Dette er noe av det mest fascinerende med dagens musikkteknologi, tida og arbeidet fra ideen er unnfanget til lyden klinger kan bli mye kortere ved hjelp av slike verktøy. Å realisere en ide er blitt mye enklere. Det er ikke lengre slik at man må inneha en doktorgrad i informatikk og kunne alt om datamaskinas virkemåte for å få det til å virke. Man kan kjøpte en standard datamaskin og benytte den som et musikkteknologisk verktøy. Både til notasjon og til å lage klingende lyd. Brukerterskelen er blitt senket og det er blitt tilgjengelig for flere enn tidligere. Og da er det plutselig innenfor rekkevidde for veldig mange å kunne bruke slike verktøy til å uttrykke seg gjennom lyd og musikk. Det er det som gjør det så fascinerende for mange. Kanskje kan man si at musikkteknologien er blitt demokratisert. Timothy D. Taylor (Taylor, 2001) har drøftet om utviklingen av slike verktøy har demokratisert musikkteknologien. Demokratisering på den måten at utviklingen har gjort det mulig for mange flere å skape og utøve musikk. Han reserverer seg mot dette ved å vise til at det kun har blitt tilgjengelig for de med tilgang til teknologi og at det således ikke kan være snakk om en demokratisering men mer om tilgjengeliggjøring for nye grupper.

Et viktig premiss for tilgjengeliggjøringen  av musikkteknologiske verktøy var etableringen av MIDI standarden. MIDI standarden  ble vedtatt i 1983 og gjorde musikkteknologien anvendbar på en helt annen måte enn tidligere. Den revolusjonerte grensesnittet mot teknologien og gjorde at man bla. kunne ta i bruk relativt rimelige keyboards for å styre teknologien. Den var en forutsetning for utviklingen av mye av den programvaren vi i dag benytter i undervisningssammenhenger.

I tilegg er fascinasjonen av mediet i seg selv en drivkraft. Martin Knakkergaard, som har forsket mye på feltet og skrevet mye om musikkteknologi hevder at fasinasjonen over teknologien og dens mange muligheter har vært en vesentlig drivkraft for utprøving og implementering i faglige og pedagogiske sammenhenger (Knakkergaard, 1992). Også Petter Dyndahl fremholder dette som en viktig motivasjon og forklaring på musikkteknologiens økende utbredelse innen faglige og pedagogiske sammenhenger (Dyndahl, 2002). Kanskje var det denne fascinasjonen som fikk Bob Dylan til å ta i bruk el.gitaren? Fascinasjonen over dens muligheter? Sånn har det i alle fall for mange alltid vært med ny teknologi. Det er en legitim drivkraft og interesse og være opptatt av teknologi og utstyr. En tidligere kollega ved en musikkskole var genuint utstyrsinteressert og han ble stadig vekk konfrontert med dette. ”Har du ny gitar og ny forsterker nå igjen? Du rekker jo aldri å bli kjent med utstyret før du bytter det ut. Hva er vitsen med dette?” Hans svar var at det å sjekke ut nytt utstyr var en interesse. "Det er min hobby også er jeg musikklærer av yrke". Han var fascinert av utstyr og det er jo helt legitimt, ikke minst hvis det kan inspirere til nye musikalske ideer og økt musikkglede. Så hvis det å vri på knotter gjør deg til et lykkeligere menneske, ja så gjør det!

Musikkteknologi som fag lever i spenningsfeltet mellom kunst og verktøy. Det ligger i selve begrepet som jo er sammensatt av ordene musikk og teknologi. To ord med forskjellige opprinnelse og tradisjon . Her møtes to vitenskapelige tradisjoner, den humanistisktradisjon med musikk og kunst og den naturvitenskapelig tradisjon med  teknologi, matematikk og logikk. Faget i seg selv har en dualitet i spenningsfeltet mellom teknologi og musikk. Dette gjør det til tider problematisk å plassere faget. I vår tid gir dette seg utslag i at faget faller mellom to stoler når fagmiljøene skal argumentere for økte bevilgninger og støtte til forskningsprosjekter. Ikke er det rent naturvitenskapelig og ikke er det rent humanistisk, så hva er det da da? Kanskje er det det beste fra begge tradisjoner. Noe grenseoverskridende som forener det beste fra to de tradisjonene.