Mastering
søndag 03. desember 2006

wizardMastering er et viktig ledd i moderne musikkproduksjon og er etterhvert blitt omgitt av mye mystikk og snodige forestillinger. Noen mener å ha hørt om en fantastisk masteringteknikker som benytter spesialbygde signalprosessorer basert på eldgamle radiorør som ble reddet fra en forlist russisk ubåt… eller noe sånt. Og vi kjenner alle til hjemmestudioteknikeren med en datamaskin, et lydredigeringsprogram og et par plugins. Er det mulig å utføre slik magi med noe så trivielt som en datamaskin? Hva er egentlig mastering og hvordan gjør man det? I denne artikkelen skal vi se på hva mastering er og hva som kreves av utstyr, programvare, ferdigheter og kunnskaper.

Mastering er å tilpasse lydbildet til et bestemt estetisk ideal. Dette estetiske idealet kan for eksempel være dagens popmusikk eller wienerklassisk orkestermusikk. Det popmusikalske ideal endres ofte mens den klassiske musikkens stil ideal synes å ha lenger holdbarhet. Innenfor visse kulturer endres altså idealene oftere enn i andre kulturer. Når man masterer musikken, tilpasser man lydbildet til et gitt ideal slik at musikken ikke skiller seg negativt ut i forhold til annen musikk i samme tradisjon.

I dag utgis musikk i mange ulike formater. En innspilling kan for eksempel utgis som CD, musikkvideo, DVD og MP3 og musikken må tilpasses de forskjellige formatene i mastering prosessen. En utgivelse kan bestå av flere musikkstykker som er innspilt til forskjellige tid og av forskjellige teknikere. Når disse skal samles til en helhetlig utgivelse er det viktig at de forskjellige stykkene tilpasses hverandre slik at de klanglig sett ikke låter for ulikt og at de har samme volum.

Før den digitale revolusjon ble mastering kun utført av noen få. Da tok man med sine ferdige mikser på et spolebånd til masteringteknikeren som spilte av båndet, kjørte lydsignalet gjennom noen bokser for å sukre lyden og spilte inn den prosesserte lyden på et nytt lydbånd. Deretter ble lydbåndet kuttet opp og lappet sammen igjen slik at rekkefølgen av låtene ble riktig og avstanden mellom sangene ble passende. Få, om noen, musikere hadde tilgang til slikt avansert og kostbart utstyr. Og kanskje viktigere, de manglet den erfaring som lytting til tusenvis av innspillinger gir og kunnskapen om hvordan man formaterer musikken for et kommersielt marked.

I dag er verktøyene tilgjengelig, både økonomisk og teknisk for den som er interessert i musikkproduksjon. Men, det definitivt viktigste verktøyet når du skal jobbe med mastering er dine egne ører og ikke utstyret og programvaren. Hvis du ikke har den samme erfaring og trening som en mastering teknikker kan du heller ikke forvente å prestere som en. Dessuten, en viktig grunn til å benytte en profesjonell mastering teknikker er å bringe inn friske og trente ører som kan gjøre de nødvendige endringene av lydbildet.

Men det er ikke alle tilfeller som krevere at man overlater jobben til den profesjonelle. Kanskje har du gjort et konsertopptak og ønsker å brenne dette på CD slik at du kan distribuere det til andre. Kanskje har du laget en demo innspilling du ønsker å selge på dine konserter eller du har samlet flere innspillinger gjort på forskjellig tid og sted og av forskjellige innspillingsteknikere. Du kan selvfølgelig brenne opptakene rett på en CD uten videre bearbeiding men litt bearbeiding og justering vil gi lytteren en bedre opplevelse og din musikk større kredibilitet. Kunnskap om mastering gjør deg også bedre i stand til å kommunisere med en profesjonell masteringtekniker den dagen du skal samarbeide med en.

 

Programvare
Mastering gjøres ofte i to spors lydredigeringsprogrammer (evt. flere spor hvis det er et flersporsmedium). Disse programmene har gode funksjoner for detaljredigering av lydens bølgeform, plugins og prosessorer for mastering arbeid og gode metere som visualiserer lyden på forskjellige vis.

  metere_wavelab

Fig 1:Forskjellige metere fra programmet Wavelab fra Steinberg.

 

Eksempler på verktøy som benyttes til mastering:

Det merkelige er at flere, ja faktisk de fleste av produsentene hevder at dere program er industristandarden for mastering. Snedig greier! Man kan også benytte flersporsprogrammer som for eksempel Cubase, Logic, Sonar og Digital Performer.

 

Før mastring
Grunnlaget for en god mastering legges i miksen. Man bør jobbe på så høy oppløsning som mulig. Det vil si at bitlengde og samplingsfrekvens bør være så høy som mulig. På den annen side krever høyere oppløsning mer lagringsplass og regnekraft så oppløsningen må tilpasses utstyrets yteevne. I enkelte profesjonelle sammenhenger benyttes det i dag en bit lengde på 24 bit og en samplingsfrekvens på 96 kHz. I et prosjektstudio uten de kraftigste datamaskinene og de ultrapresise verktøyene vil en bitlengde på 24 bit og en samplingsfrekvens på 44.1 kHz ofte være et pragmatisk kompromiss mellom kvalitet og utstyrets kapasitet. Selv om musikken skal utgis på CD, og bit lengden derfor må reduseres til 16 bit, får du et bedre klanglig resultat ved å jobbe lengst mulig på høyere oppløsning før du reduserer bitlengden.

En del musikk har såkalte fadeouts på slutten hvor volumet gradvis senkes mot 0 slik at musikken gradvis toner ut. Slike fades gjøres i mastering ikke i miks. Det er lettere å bestemme hvordan faden skal være når man hører musikken i helheten sammen med de øvrige sporene på en utgivelse. Generelt overlater man all prosessering av masterutgangen i miksen til masteringen. Dette fordi man ønsker å fokusere på en og en ting og unngå å mikse og mastre samtidig. Teknisk sett kan man jo gjøre dette samtidig ved å inserte mastering plugins på audiosequencerens utgang, men dette er forbeholdt de med godt utviklet simultan kapasitet som mestrer og gjøre både miksing og mastering samtidig. De fleste av oss er tjent med å gjøre en operasjon ad gangen. 

Dessuten er et viktig poeng med mastering å få inn friske ører, som hører ting i en ny kontekst. Hvis samme person gjør både miksing og mastering bør man ta en god pause mellom de to oppgavene. I beste fall venter man med masteringen til neste dag, hvis man har tid.

For at mastering prosessen skal bli vellykket må du unngå for høye nivåer i miksen med påfølgende forvrengning.

  clip

Fig 3: Overstyring med påfølgende forvrengning av lyden i Cubase 4.

Forvrengningen kan bli enda tydeligere etter mastering. Det er bedre å la det være litt headroom for videre prosessering enn å kline nivåene helt til topps.

Sjekk miksens mono kompatibilitet. Til tross for nye flerkanals formater (kringlyd) er det fortsatt mange som lytter til musikk i mono. Tenk for eksempel på alle radioer og TVer med slitne små mono høytalere rundt omkring i de tusen hjem. Når man summerer et stereosignal til mono kan man oppleve utfasing som gjør at lyden endres eller at enkelte elementer i miksen rett og slett forsvinner. Dette kan skyldes bruk av stereoeffekter eller to mikrofoner med ulik avstand til samme lydkilde. Du sjekker mono kompatibilitet med monoknappen i programmet, ved å inserte en plugins som konvertere fra stereo til mono eller med mono knappen på kontrollromkontrolleren (jøsses for et ord!).

 

 mono_cubase mono_insert
 mono_button

 

Fig 4: Mono knapp i Cubase controlroom, Mono insert, Mono knapp på Samson C-control.

Hvis det skjer ting med stereo miksen når den summeres til mono kan du prøve å skifte fasen på den ene kanalen. Det er dessverre ikke ofte det hjelper men det er forsøket verdt. Som regel må man lokalisere årsaken til problemet i miksen og utbedre den der. Et lite tips, husk å skifte tilbake til stereo før nedmiks.

Det er ikke nødvendig å normalisere miksen før mastering. Når du normaliserer blir nivået hevet til maks, dvs. at sterkeste punkt i opptaket blir justert til 0 dB, som er maks for digitallyd. Den ekstra prosesseringen vil endre lydkvaliteten. Endringen vil neppe være hørbar men det er en god regel å ikke gjøre mer prosessering enn strengt tatt nødvendig. Dessuten bør du la det være litt headroom igjen til videre prosessering og normalisering fjerner jo dette headroom`et.

Lag alltid en kopi av miksen før mastering. Det kan skje uhell i mastering, det kan bli behov for feler versjoner og det kan bli spørsmål om re-mastering hvis musikken skal benyttes i en annen sammenheng ved en senere anledning.

 

 

Referanse
Som du allerede vet mastrer man musikken i forhold til noe. En trenet masteringtekniker vil ha dette ”noe” internalisert og vet derfor hvordan det ferdige, mastrede produktet skal klinge. For oss andre dødelige er det lurt å benytte en referanse. Før du går i gang med masteringen kan du forberede deg ved å lytte til musikk i samme sjanger for å komme inn i stilen og lydbildet. Mens du mastrer kan det være lurt å sammenlikne med tilsvarende musikk. Skal du for eksempel mastre en vise benytter du din favoritt innspilling i visesjangeren som referanse og mal. Lytt og søk å finn forskjellene på referansen og din miks. Er det mer eller mindre diskant, mer klang, større dynamikk etc. Det er både lovlig, lærerikt og ikke minst smart å lytte til hva andre har gjort.

Når du sammenlikner på denne måten er det viktig at din miks og referansen har samme volum. Vår hørsel har en tendens til å mene at det som er høyest er best. For å unngå å bli lurt av dette må du derfor være nøye med å jevne ut lydnivået mellom referansen og det materialet du jobber med. Du må også passe på at referansen ikke bearbeides av de prosessorene du benytter i masteringen. Referansen må altså routes utenom mastering pluginsene eller pluginsene må deaktiveres når du lytter til referansen.

routing

Fig.5: Routing.

 

Lytteutstyr
Kanskje har du som meg laget en mastering du var strålende fornøyd med, som virkelig låt kanonbra men som falt sammen som en våt klut når du spilte den på et annet lydanlegg?  Diskanten var matt og kjedelig og i bassen skjedde det rare og uventede ting. Dette kan skyldes at man har jobbet på et manglefullt lytteutstyr eller at man ikke kjenner utsyret godt nok. Man er blitt lurt av lydavspillingsutstyret som ikke har gitt en riktig representasjon av hva som faktisk skjer. Når man så spiller av musikken på andre systemer kommer det ting for dagen som man ikke var klar over. Et lyttesystem må gi en riktig representasjon av lydbildet. Det betyr at alle frekvenser ideelt sett må gjengis og de må gjengi like sterkt. Høytaleren må ha det vi kaller for en jevn frekvensgang.

frekvensgang

Fig. 6: Jevn frekvensgang og ujevn frekvensgang.

Disse kravene er det ikke lett for en høyttaler å leve opp til. Selv de aller beste høytalere har sine svakheter. Viktigere enn å ha det beste utstyret er det å kjenne det utstyret man benytter. Jobber du på høyttalere med manglefull gjengivelse av frekvenser under 100 Hz, må du huske å sjekke dette området ved hjelp av andre medier. For eksempel med hodetelefoner eller med et meter som viser energien i frekvensene under 100 Hz. Det gjør selvfølgelig jobben lettere hvis man har gode høytalere med jevn frekvensgang men som sagt, det viktigste er å lære seg sine høytalere å kjenne. Man må vite hvordan de farger lyden. Lytt til din favoritt musikk på dem og på alle andre høytalere du har tilgang til. I bilen, hos musikkbutikken, hos naboen etc. Dette gir deg et bedre grunnlag for å vite hvordan dine høytalere farger lyden slik at du kan mastre musikken slik at den låter bra på alle mulige avspillingssystemer. Ta også men deg dine egen arbeider rundt omkring og lytt til dem på de forskjellige systemene. Slik bygger du din kompetanse og referanse base, som igjen gjør deg til en bedre masteringtekniker.

 

Metering
For å analysere og sammenliken forskjellige lydbilder kan vi i tilegg til hørselen benytte metere som visualiserer lyden på forskjellige vis. De fleste lydprogrammer har meter som viser endring i lydtrykk, ofte kalt amplitude eller volum. Slike metere kan ofte visualisere volum på to forskjellige måter, Peak og RMS.

  • Peak viser nivået for de kraftige og kortvarige transientene. Meteret er godt egnet for å se når lydnivået nærmer seg maksgrensen for å forhindre overstyring med påfølgende forvrengning av lyden.

  • RMS viser gjennomsnittelig lydtrykk over tid. Denne måten å visualisere lydtrykk på er mer tilsvarende vår hørsels virkemåte og gir en bedre representasjon av hvilket lydtrykk vi opplever. RMS står for root mean square og kalles på norsk for effektivverdi. Du finner en mer inngående og teknisk utgreining om effektiv verdi her .

Animasjonen nedenfor viser et peakmeter og et RMS meter som visualiserer samme lydforløp. Den øverste søylen er et Peak meter og den nederste er et RMS meter.


Fig. 7: Peak og RMS.

Som du kan se er det mye mer bevegelse i Peak meteret. Det viser alle transientene. RMS metret har roligere bevegelser og viser gjennomsnittelig lydnivå. RMS meteret benyttes for å sammenlikne lydnivået mellom referansen og det materialet du jobber med. Hvis det er veldig stor forskjell på Peak verdiene og RMS nivået kan du jevne ut dette ved å benytte en kompressor. Jo mindre forskjell det er, jo mindre dynamikk er det i musikken. For stor variasjon i dynamikk gir lavt gjennomsnittelig lydnivå (RMS) og for liten variasjon kan gir et flatt og kjedelig lydbilde. Her er det heller ingen fasit. Mitt råd er å analysere forskjellig referanse musikk og søke å gjenskape dynamikken i disse ved hjelp av en kompressor.

Et annet nyttig meter er spektrum analysator. Dette meteret viser hvor mye energi det er i hvert frekvens område.


Fig. 8: Spektrum analysator.

Den horisontale aksen, fra venstre mot høyre er frekvens, fra dype frekvenser (bass) til høye (diskant). Den vertikale aksen er amplitude (volum). Med meteret kan du sammenlikne referansen og ditt materiale for å se om det er samme balanse mellom de forskjellige frekvensområdene. Hvis din mastering for eksempel har vesentlig mer diskant informasjon enn referansen, demper du diskant frekvensene med en tonekontroll.

Det siste meteret vi skal se på i denne artikkelen er balansemeteret. Balansemeteret viser om de to kanalene i stereosignalet er balansert. På bildet nedenfor er signalet sterkest i høyre kanal og den hvite indikatoren er derfor plassert til høyre for midten.

balanse_meter

Fig. 9: Balansemeter.

Det er ikke et ideal at de to kanalene skal være balansert igjennom hele låta, men hvis du har sterkere signal i den ene kanalen hele låta igjennom vil miksen oppleves som skjev. Da bør du enten dempe den ene kanalen slik at de to kanalene får samme gjennomsnittelige nivå, eller kanskje bedre, rett og slett gjøre om miksen slik at du får et mer balansert lydbilde. 

Disse meterene kan være svært nyttig verktøy men, det er viktig å ikke glemme at musikk oppleves med ørene. Din jobb som masteringtekniker blir vurdert med lytternes ører, ikke med metere. Det er lett å fortape seg i at ting ser riktig ut. Derfor, bruk metere for det de er verdt men, ikke la den visuelle sansen få tilsidesette den auditive. Låter det bra, så er det bra, uansett hva meterene måtte vise.

Ikke alle programmer har balanse meter og spektrumanalysator. Heldigvis har noen laget plugins for dette slik at du kan benytte slike metere i ditt favoritt program. En snill nisse ved navn Roger Nichols har til og med laget en plugins med gode metere og gir den bort gratis. Pluggen heter Inspector og du finner den på http://www.rogernicholsdigital.com/

nichols_inspector

Fig. 10: Roger Nichols Digital Inspector

 

Støyreduksjon
Enkelte ganger kan en miks være skjemmet av sus og støy. Dette kan for eksempel komme fra ventilasjon eller vifter i opptaksrommet eller det kan være bakgrunsstøy i opptaksutstyret. Slik støy kan fjernes ved hjelp av en støyreduksjons plugin. De fleste slik fungerer slik at man analyserer et kort parti hvor det kun er støy, for eksempel før eller etter musikken og lagrer denne analysen. Deretter behandler man hele låta og demper de frekvensene som utgjør støyen. Slike verktøy må benyttes med stor forsiktighet da de fort farger lyden. Vanligvis kan man dempe støyen med omkring 30 % før dette blir hørbart. Lytt nøye og bruk bypassknappen flittig for å sammenlikne det prosesserte og det uprosesserte signalet.

x-noise

Fig. 11: Waves X-Noise

 

Kompressor
Vårt øre har et stort dynamikkområde, faktisk større enn 200 dB. Dette er veldig mye større enn en CD eller et hvilket som helst annet medium. Vi må derfor ofte redusere musikkens dynamikk for å tilpasse den til mediet. Innen mange sjangere er det også et estetisk ideal at musikken skal være komprimert. Vanlig vis nå man mikser bruker man kun de øverste 20 - 40 dB av det tilgjengelige dynamikkområdet. Ofte benyttes en multiband kompressor. Den deler opp lydbildet i flere frekvens bånd og komprimerer hvert bånd individuelt og uavhengig av de andre båndene. Dette gjør at man unngår å dempe bassen hvis det er mye energi i diskant området og omvendt.

multibandcomp

Fig. 12: Multibandkompressor i Cubase 4.

En multibandkompressor farger lydbildet, da den jo faktisk endrer frekvensgangen. Den er en slags snedig, halvautomatisk tonekontroll (tilsynelatende ute av kontroll). Innen popmusikk er dette helt greit, ja til og med ønskelig mens innen klassisk musikk er dette fy fy, smekk på lanken og rykk rett tilbake til start. Altså rett og slett uaktuelt.

Det er tilsynelatende en evig pågående diskusjon lydteknikere i mellom om hvorvidt kompressoren eller tonekontrollen skal plasseres først i signalkjeden. Jeg anbefaler å plassere multiband kompressoren før tonekontrollen for å stramme opp bassfrekvensene og gi miksen et tettere, mer konsistent preg.

 

Tonekontroll
Lytt nøye til referansen og sammenlik. Er det for mye eller forlite diskant og hva med bassen? Bruk en tonekontroll og demp eller forsterk bestemte frekvensområder. Gjør små, subtile endring. I mastering er det sjelden snakk om veldig store endringer. Hvis store endringer er påkrevet bør man nok vurdere å gjøre om miksen hvis det er mulig. Bruk lave Q verdier slik at du får runde, slake EQ kurver.

eq

Fig. 13: Mastering EQ med runde, slake kurver.

Her kan du også benytte et high-pass filter for å fjerne uønsket energi i det nedre frekvensområdet eller low pass for å fjerne tilsvarende i det høye frekvens området. Selv om du ikke kan høre slike frekvenser vil de, hvis de er tilstede, prosesseres av forsterkere og høytalere med tilhørende negative bieffekter.

Hvis du mastrerer flere låter som til sammen skal utgjøre en helhet, for eksempel en CD, benytter du tonekontrollene for å justere hver enkelt låts klangkarakter slik at låtene har noenlunde samme lydbilde og passer til hverandre.

Mange benytter ytterligere en kompressor etter tonekontrollen. Benytt gjerne en vanlig kompressor (ikke multiband) med lav ratio, for eksempel 2:1 og høy thresold for å dempe og jevne ut transientene.

 

Annet snadder
For å gjøre stereobildet bredere og fyldigere kan du benytte en vanlig klang plugin. Ofte fungerer det best med relativt korte klanger, men på konsertopptak av klassisk musikk hender det at man benytter svært generøse lengder og mengder. 

Med dedikerte plugins er det mulig å justere stereobildets bredde. Med slike verktøy kan du omskape lydbildet til alt fra mono til super bredt (med fare for manglende kjerne i midten). Slike plugins kan degradere lydbildet og må benyttes med varsomhet.

stereo_imager

Fig 14: Waves S1 Stereo Imager

I enkelte tilfeller har jeg benyttet en såkalt enhancer som fremhever og forsterker diskant frekvensene på en annen måte enn en tradisjonell tonekontroll. Også slike prosessorer må benyttes med varsomhet. Benytt Bypass knappen flittig for å sammenliken det prosesserte og det uprosesserte signalet.

bbe

Fig. 15: BBE Sonic Maximizer.

Duppeditten ovenfor er altså en enhancer. Den gjør noe med klangkarakteren, i motsetning til en maximizer som gjøre noe med dynamikken. Dette til tross for at BBE har valgt å kalle den sonic maximizer. Mer om miximizere på neste side.

Maximizer
Sist i signalkjeden benyttes en maximizer som komprimerer transientene (peaks) slik at det gjennomsnittelige volumet kan heves. Dette kan også gjøres med en kompressor, men du får et bedre resultat ved å benytte en dedikert plugin til dette. Etter maximizeren er den sterkeste transienten forsterket opp til 0 dB.

waves_l2 

Fig.16: Waves L2 Maximizer.

 

maximizer

Fig.17: Maximizer i Cubase 4.

På dette stadiet i mastering prosessen bør du være nøye med å sjekke produktet på flere avspillingssystemer. Sammenlikn med den umastrede miksen. Har du mistet noe på veien? Er det blitt bedre eller kanskje mer slitsomt å lytte til musikken? Hvis du er i tvil lager du en ny mastering og sammenlikner på nytt. Hvis du lager flere versjoner må du være nøye med å gi hver enkelt versjon et beskrivende navn slik at du kan skille dem i fra hverandre.

 

Montasje
Så laster du inn alle sporene som til sammen skal bli en CD i programmet, legger dem i riktig rekkefølge, bestemmer hvor lang pausen mellom sporene skal være, lager fadeouts og justerer volumet sporene i mellom slik at det ikke blir forskjell fra spor til spor. Å balansere volumet i mellom sporene kan med fordel gjøres med maximizeren tidligere i mastering prosessen.

montasje

Fig. 18: Montasje. Alle sangene er lagt på hvert sitt spor i Cubase slik at de kan prosesseres på forskjellig vis. Når alle valg er tatt, mikses alle sporene ned til en fil.

 

Dithering
Hvis du benytter et lydformat med bitlengde lengre enn 16 bit, for eksempel 24 bit, må denne reduseres til 16 bit før du brenner CD masteren. Bitreduksjon gjøres best med en dedikert plugin.

dither

Fig.19: Steinberg UV22 Dithering plugin.

 

PQ koding
Ifølge Sony RedBook standard, skal en ferdig master inneholde PQ-koder. PQ koder er ganske enkelt informasjon som forteller CD-spilleren din når de forskjellige sporene starter, hvor langt hvert enkelt spor er, hvor sporene slutter, og hvor lang pause det er før neste spor starter. I PQ kodingen ligger også ISRC koder som forteller hvem som har utgitt sporet og har opphavsrett til det. Ikke alle CD brenneprogram kan lage PQ koding etter Sony RedBook standard. De fleste masteringprogrammer med CD brenner funksjonalitet kan lage PQ koding.

basic_audio_cd

Fig.20: Basic Audio CD i Steinberg Wavelab med PQ koding.

 

Når montasjen og PQ kodingen er klar brenner du den fredige Master CDen.

 

Fade out
Som vi har sett er mastering en lang rekke med vurderinger og valg. Mastering kan forsterke en god miks men kan på ingen måte redde en dårlig innspilling eller miks. Om miksen ikke fungerer, gjør den på nytt - det er sjelden mastering kan løse slike problemer. Kanskje kan man forestille seg at mastering handler om å drysser magisk tryllestøv over musikken men som vi har sett handler det stort sett om kunnskaper og ferdigheter som kan trenes opp ved konsentrert og målrettet jobbing.

 

Litteratur
Anderton, Craig og Christian Deinhardt (2003): Cubase SX/SL: Mixing & Mastering.
New York: Amsco Publications.

Anderton, Craig (2004): Audio Mastering In Your Computer. Sound on Sound Magazine, August 2004.

Katz, Bob (2002): Mastering Audio The art and the science. Burlington: Focal Press.

Huber, David Miles og Robert E. Runstein (2005): Modern Recording Techniques Sixth Edition. Burlington: Focal Press.